YOUR HOME IS MY HOME

I denne utstillingen tar jeg for meg tanker rundt hvordan vi behandler og forholder oss til naturen og de ville dyrene omkring oss. Dyrearter i hele verden forsvinner i et rasende tempo og nedbygging av naturområder har en direkte effekt på bestandene. Mennesket har ingen problemer med å invadere ville dyrs hjem for å skape hjem til seg selv og veier for å komme dit. Vi har ingen soner vi må oppholde oss i, ingen begrensninger for vår rørlighet. Hytter blir bygget i nasjonalparker og dyrene blir presset ut og sammen. Jo mer vi presser dyrene og naturen sammen, jo nærmere kommer de oss i sin søken på nye steder å bo.

Ville dyr som er på feil plass til feil tid tas av dage, graves frem, røskes ut. Treet med alt livet det bærer med seg skal ned, bort, vekk. Myra som huset mat til ryper og tok vare på den skumle co2 en skal graves vekk og bort, så vi kan komme frem så vi kan slappe av i vårt hus nr to, tre, eller nummer fire. Men så kanskje alt snur, naturen kommer tilbake, gjør revansj, presser seg på, presser seg inn, akkurat som vi har presset oss på og inn. Inn i hus, inn i senger, i form av støv, jord, råte, fjær og pels som vinden frakter inn i hver krok. Vannet finner veien inn, tygger seg inn i treverk og under fliser. Naturen sletter ut, fyller opp akkurat som vi sletter den, jevner den, sprenger den og fyller den opp med våre behov. Raserer den, gjør den ugjenkjennelig. Dermed sprenger naturen seg frem, den flommer over, den gror, den raser, den raserer.

Når to verdener krysses, menneskehjemmet, avgrenset fra den skitne naturen, huset med den friserte hagen, nymalt stakitt, gardiner, sofaer, tepper og nylagte gulv, søles ned av skitne revepoter og skjæra byger reir i krystallkrona. Når hjemmets innehavere er vekk, tar naturen over i hver krik ogkrok. Planter og trær finner plass i råtne furugulv, godstolen til bestefar blir den nye favorittplassen til grevlingen.